Dersom men opplever vansker med å holde seg til en oppgave over tid, at man lett lar seg distrahere og har problemer med å organisere oppgaver i arbeid, lek eller fritid (Oppmerksomhetssvikt).

Man klarer ikke sitte rolig og/eller fikler mye med ting når man egentlig skal sitte stille (Hyperaktivitet).

Man føler det vanskelig å tenke seg om før man gjør ting, avbryte eller forstyrre andre eller ikke klarer å vente (Impulsivitet).

Vanligvis blir ADHD-diagnosen satt når man er rundt 8-10 år gammel. Gutter får det ofte oppdaget tidligere enn jenter. Det kan ta omtrent fire år fra foreldrene begynner å bekymre seg til de blir henvist til spesialisthelsetjenesten.

Man bør søke hjelp hos psykolog eller lege dersom man føler at konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og impulsivitet skaper problemer i hverdagen.

Vi starter med å snakke med deg og noen ganger også med noen du kjenner godt, for å forstå om symptomene dine har vært der hele livet. Vi spør også om viktige ting som har skjedd i livet ditt, som skader, fødsel, og familiehistorie.

Deretter gjør vi ulike tester for å se om du har tegn på ADHD eller ADD nå. Disse testene ser på ting som hukommelse, evnen til å konsentrere seg og skifte oppmerksomhet mellom oppgaver. Disse testene er viktige for å være sikker på diagnosen og sørge for at symptomene ikke skyldes noe annet.

Det hele handler om å sikre at du får riktig diagnose og den beste behandlingen for deg. Det kan også hjelpe deg å forstå deg selv bedre og hvordan du kan håndtere livet ditt.

Vi følger nasjonale retningslinjer for hvordan ADHD skal utredes og behandles. Våre egne rutiner og kvalitetssikring er også veldig viktige for oss.

Alle våre klienter blir henvist til en psykiater for å få en avsluttende rapport og vurdering av medisinbehovet. En utredning for ADHD eller ADD tar vanligvis minst 18-20 timer, pluss oppfølging hos psykiateren tar vanligvis 4-6 timer.

De to tilstandene oftest kalt ADHD og ADD, er forkortelser for henholdsvis «Attention Deficit and Hyperactivity Disorder» og «Attention Deficit Disorder». I Norge bruker vi et annet diagnosesystem enn i USA, så rent formelt er det oftest diagnosen «F90.0 Forstyrrelser av aktivitet og oppmerksomhet» som gis av helsepersonell etter utredning. Alternativt brukes andre diagnoser der man også ser at tilstanden fører til en del atferdsvansker. 

Kort fortalt går ADD ut på at man kjenner på en stor grad av vansker rundt konsentrasjon og oppmerksomhet. Dette kan man merke på flere måter, men særlig er det gjerne problematisk å:

• Fokusere på oppgaver over tid (særlig om de ikke er spesielt spennende).
• Veksle mellom mange forskjellige oppgaver («multi-tasking»).
• Holde på mange biter informasjon samtidig, eksempelvis at man «detter ut» når man får lange eller flere beskjeder samtidig.
• Holde fokus når det er mye som kan distrahere, eksempelvis at andre prater i nærheten når man jobber.

Det skal også sies at det er de med ADD som får til å konsentrere seg gjennom gode mestringsstrategier, men at dette oppleves som svært utmattende (krever mye ro og lange pauser etter innsatsperioder). 

For ADHD tenker man at det i tillegg til vansker med konsentrasjon/oppmerksomhet også foreligger utfordringer knyttet til impulsivitet og hyperaktivitet. Dette kan være så mangt avhengig av alvorlighetsgrad og personlighet. Typisk er det her snakk om mye indre uro og en tendens til å gjøre og si ting uten å tenke seg om, ofte med tilhørende dårlig samvittighet.

Siden både ADHD og ADD anses som utviklingsforstyrrelser, er en sentral del av utredningen å stadfeste at symptomene har vært tilstede hele livet, og at indre uro/konsentrasjonsvansker ikke kommer av problematikk mer knyttet til vanskelige følelser og tanker (slik som ved angst, traumer, depresjon osv). 

Å få en ADHD/ADD-diagnose kan for en del oppleves som en lettelse siden det gir en god forklaringsmodell for egne vansker, og gir også tilgang til medisinering som en hel del opplever som nyttig. Samtidig vil det gjerne være nødvendig med hjelp til livsmestring, og tidvis også psykoterapi siden det å ha tilstanden kan ha ført til utenforskap, risikofylte opplevelser, relasjonelle vansker og en rekke andre utfordringer.

Det er også viktig å merke seg at diagnosen kan påvirke en del yrkesveier og karrieremuligheter (eksempelvis har Forsvaret en del krav her).