De to tilstandene oftest kalt ADHD og ADD, er forkortelser for henholdsvis «Attention Deficit and Hyperactivity Disorder» og «Attention Deficit Disorder». I Norge bruker vi et annet diagnosesystem enn i USA, så rent formelt er det oftest diagnosen «F90.0 Forstyrrelser av aktivitet og oppmerksomhet» som gis av helsepersonell etter utredning. Alternativt brukes andre diagnoser der man også ser at tilstanden fører til en del atferdsvansker.
Kort fortalt går ADD ut på at man kjenner på en stor grad av vansker rundt konsentrasjon og oppmerksomhet. Dette kan man merke på flere måter, men særlig er det gjerne problematisk å:
- Fokusere på oppgaver over tid (særlig om de ikke er spesielt spennende).
- Veksle mellom mange forskjellige oppgaver («multi-tasking»).
- Holde på mange biter informasjon samtidig, eksempelvis at man «detter ut» når man får lange eller flere beskjeder samtidig.
- Holde fokus når det er mye som kan distrahere, eksempelvis at andre prater i nærheten når man jobber.
Det skal også sies at det er de med ADD som får til å konsentrere seg gjennom gode mestringsstrategier, men at dette oppleves som svært utmattende (krever mye ro og lange pauser etter innsatsperioder).
For ADHD tenker man at det i tillegg til vansker med konsentrasjon/oppmerksomhet også foreligger utfordringer knyttet til impulsivitet og hyperaktivitet. Dette kan være så mangt avhengig av alvorlighetsgrad og personlighet. Typisk er det her snakk om mye indre uro og en tendens til å gjøre og si ting uten å tenke seg om, ofte med tilhørende dårlig samvittighet.
Siden både ADHD og ADD anses som utviklingsforstyrrelser, er en sentral del av utredningen å stadfeste at symptomene har vært tilstede hele livet, og at indre uro/konsentrasjonsvansker ikke kommer av problematikk mer knyttet til vanskelige følelser og tanker (slik som ved angst, traumer, depresjon osv).
Å få en ADHD/ADD-diagnose kan for en del oppleves som en lettelse siden det gir en god forklaringsmodell for egne vansker, og gir også tilgang til medisinering som en hel del opplever som nyttig. Samtidig vil det gjerne være nødvendig med hjelp til livsmestring, og tidvis også psykoterapi siden det å ha tilstanden kan ha ført til utenforskap, risikofylte opplevelser, relasjonelle vansker og en rekke andre utfordringer.
Det er også viktig å merke seg at diagnosen kan påvirke en del yrkesveier og karrieremuligheter (eksempelvis har Forsvaret en del krav her).
